Hentet fra "Mørkets Rike møter motstand" fra Frank Perettis bok

Kjære Tom!

Jeg kom med bussen omkring klokken sju i morges, og jeg får meg nok et rom tidsnok. I øyeblikket er jeg fornøyd med å sitte her i Lakeland-parken, like ved sentrum av byen. Solen er varm, benken er tørr, og den fredelige dammen er full av ender.

Jeg vil ikke akkurat kalle byen Henderson et innbydende sted, men den har sine viktige fordeler. Det er en storby, og dermed er det lett å gjemme seg bort her. Dessuten har den et enormt bibliotek, og det er et utmerket sted når man trenger noen spesielle opplysninger. Jeg skal dit i dag eller i morgen, eller så snart jeg er ferdig med en mer presserende sak som jeg må gjøre noe med.

En mer presserende sak. Sally var litt overrasket over den litt formelle, forretningsmessige tonen. Det var som om hun skulle skrive et forretningsbrev og inngå en avtale. I virkeligheten skulle hun til å inngå en forbindelse som muligens kunne forandre hele retningen for livet hennes, fullstendig restrukturere hennes perspektiv på verden og rette søkelyset mot hvert eneste moralsk spørsmål, hver handling, hver avgjørelse og hver holdning i hele hennes fortid. De dypeste arrene og følelsene, de mest personlige og beskyttede områdene i hennes liv, ville bli blottlagt Dette forholdet ville bety konfrontasjon og kanskje også utslettelse. 

Det var i hvert fall det hun ventet av dette, og av den grunn hadde hun vært våken og grunnet på denne avgjørelsen hele natten. Hun veiet for og imot tenkte på hva det ville koste, prøvde og fokastet forskjellige alternativer. Det ble klart for henne at hun måtte betale en enorm pris i form av ego og egenvilje, og at hele arrangementet ville få en enorm betydning for hele hennes framtid. Men hver eneste innvending ble imøtegått og hver protest fikk en rettferdig behandling. Og mellom hver voldsomme og opphetede debatt Sally førte med seg selv i bunnen av sitt eget sinn, sov hun på det.

Da dagslyset endelig strømmet inn gjennom bussvinduene, hadde hun bestemt seg for at når alt var tatt i betraktning, så ville en slik viktig overgivelse være det mest logiske, praktiske og ønskelige for henne. Og fordelene ville langt oppveie for ulempene.

Det var stille i parken. Det var nesten ingen mennesker, bortsett fra en dame som var ute og luftet puddelen sin, og noen unge menn som jogget til jobben. Hun flyttet seg til en annen benk, litt nærmere dammen og ut i den deilige morgensolen. Så satte hun seg og plasserte reisevesken ved siden av seg. 

Deretter betraktet hun seg selv en lang stund. Hun var kledd i dongeri¬bukser og en blå jakke, hadde en strikkelue på hodet og en reiseveske ved siden av seg. Hun så ut som en hjemløs landstryker.

Og det var hun.

Hun så ensom og alene ut. Og det var hun.

Hun virket også liten og ubetydelig i en meget stor verden, og det tynget henne mer enn noe annet. Hvordan måtte hun da ta seg ut for en Gud som var så stor at Han hadde skapt hele denne kloden som hun satt på? Som en mikrobe i et mikroskop? Hvordan kunne Han i det hele tau finne henne?

Det eneste hun kunne gjøre, var å gi lyd fra seg, rope ut til Ham, lage litt bråk, sende opp noen verbale nødraketter. Kanskje hun kunne vekke oppmerksomheten Hans?

Hun la skriveboken i fanget og bladde til hun fant de notatene hun hadde gjort klare. Sånn...hvor skulle hun begynne?

Hun snakket så lavt al hun bare så vidt formet ordene med munnen. Hun følte seg selvopptatt, og hun var villig til å innrømme det "Æh...hallo." Kanskje Han hadde hørt henne, kanskje ikke. Hun sa det igjen. "Hallo." Det var sikkert nok. "Jeg går ut fra at du vet hvem jeg er, men jeg vil presentere meg likevel. Jeg tror det er det eneste rette. Jeg heter Sally Beth Roe, og jeg tror at man omtaler deg som...Gud. Eller kanskje Jesus. Jeg har hørt det også. Du er...Herre. Jeg forstår at du har flere forskjellige titler, så jeg håper du vil bære over med at jeg er litt usikker. Det er nokså lenge siden jeg har forsøkt å be.

Æh...forresten, jeg vil gjerne treffe deg i dag, og diskutere livet mitt og hvilken rolle du muligens ønsker å spille i det På forhånd takk for din tid og oppmerksomhet."

Hun stirret ned på notatene sine. Nå var hun kommet så langt. Hun gikk ut fra at hun hadde fått Guds oppmerksomhet så hun gikk videre til neste sak. "Bare for å se raskt på det som førte til dette møtet så går jeg ut fra at du husker sist vi snakket sammen. Det må ha vært for rundt tretti år siden i...æh...Sion baptistmenighet i Yreka, California. Jeg vil du skal vite at jeg satte pris på den tiden vi hadde sammen den gangen. Jeg vet jeg ikke har sagt noe om det på en god stund, og jeg ber om unnskyldning for det. Det var en herlig tid, og nå er dette mine beste minner. Jeg er så glad for dem 

Så jeg går ut fra at du lurer på hva som skjedde, og hvorfor jeg avbrøt vårt forhold. Jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde. Jeg vet at retten bestemte at jeg skulle tilbake til min mor, og hun ville ikke ta meg med på søndagsskolen, slik tante Barbara gjorde. Deretter havnet jeg i et fosterhjem, og så... Vel, uansett hva som var årsaken, så fortsatte ikke disse stundene vi hadde sammen, og det er alt.. Det har vel rent mye vann i elven siden den gangen..."

Sally tok en pause. Skjedde det en slags oppvåkning inne i henne? Gud kunne høre henne. Hun kjente det Hun bare visste det av en eller annen grunn. Det var underlig. Det var noe nytt.

"VeL..” Plutselig kom hun ut av det "Jeg tror jeg kan merke at du hører på meg, så jeg vil takke for det" Så kom hun på hva hun skulle si igjen. "Å, forresten, jeg tror nok jeg var en sint, ung kvinne, og kanskje jeg gav deg skylden for alle mine sorger. Men...i alle fall så bestemte jeg meg for at jeg kunne passe på meg selv, og det er hovedsaklig slik det gikk med mesteparten av mitt liv. Jeg er sikker på at du kjenner hele historien: Jeg prøvde ateisme, og så humanisme med en god porsjon evolusjonslære, og det gjorde meg tom, og fikk livet til å virke meningsløst Deretter prøvde jeg kosmisk humanisme og mystisisme. Og det var årsaken til mange år med meningsløs villfarelse og plager, og for å være helt ærlig, det rotet jeg befinner meg i akkurat nå, og dessuten det faktum at jeg er dømt for barnemord. Du kjenner til alt dette."

Ok. Sally, hvordan skal du fortsette nå? Du kan like godt komme til poenget.

"Men uansett, så prøver jeg vel å si at Bernice i Ashton hadde rett, i hvert fall med hensyn til Sally Roe. Jeg har et problem med min moral. Jeg har lest litt i Bibelen. Æh...det er en god bok...det er et fint verk - og jeg har oppdaget at du er en moralens, etikkens og absoluttenes Gud. Jeg går ut fra at det er betydningen av ’hellig.’ Og jeg er faktisk glad for det, for da kan vi vite hvor våre grenser går. Vi kan vite hvor vi slår...

Jeg vet jeg går som katten rundt den varme grøten."

Sally stanset for å tenke seg om. Hvordan skulle hun få sagt det? Hva var det egentlig hun ville ha av Gud?

"Jeg tror..." Å, nei. Følelser. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke kan komme til saken. "Jeg tror nok at jeg må spørre deg om din kjærlighet. Jeg vet at den er der. Fru Gunderson snakket alltid om den, og det gjorde også tante Barbara. Og nå har jeg fått et glimt av den igjen under samtalen med Bernice og denne pastoren, rørleggeren Hank. Jeg trenger å vite at du..."

Hun stanset. Hun fikk tårer i øynene. Hun tørket dem bort og trakk pusten dypt flere ganger. Dette var ment å skulle være forretningsmessig, ikke en følelsesladet, subjektiv opplevelse som hun senere kunne komme til å tvile på.

"Unnskyld meg. Dette er vanskelig. Det er mange år siden, og det er mange følelser ute og går." Hun trakk pusten dypt igjen. "Jeg forsøkte altså å si at...jeg ville satt veldig stor pris på om du ville ta imot meg og akseptere meg." Hun stanset for å lette på klumpen i halsen. "Fordi...jeg har hørt at du elsker meg, og at du har ordnet med alt det gale jeg har gjort, mine moralske overtredelser, slik at de er blitt oppgjort og tilgitt. Jeg har forstått det slik at Jesus tok straffen for meg, for å tilfredsstille din helli¬ge rettferdighet. Æh...jeg er takknemlig for det. Tusen takk for den kjærligheten.

Men jeg...jeg vil så gjerne inn i et slikt forhold til deg. På en eller annen måte. Jeg har gjort galt mot deg, jeg har overhørt deg, og jeg har forsøkt å være god i meg selv, enda så rart det må høres ut for deg. Jeg har tjent fremmede ånder, jeg har drept mitt eget barn, og jeg har arbeidet hardt for å lede mange andre på villspor..."

Nå kom tårene igjen. Ja, ja. Når man tenkte på hva saken gjaldt, kunne det ikke skade med noen få tårer.

"Men hvis du vil ha meg...hvis du bare vil akseptere meg, så vil jeg mer enn gjerne overgi til deg alt hva jeg er, og alt hva jeg har, hva det nå måtte være verdt" Noen ord fra tretti år tilbake dukket opp i sinnet hennes, og de gav fullkomment uttrykk for det hun følte. "Jesus...”

Hun klarte ikke å kontrollere følelsene denne gangen. Hun ble rød i ansiktet, øynene ble fulle av tårer, og hun var redd for å fortsette.

Men hun fortsatte, selv om stemmen brast, tårene begynte å renne nedover kinnene, og hun begynte å skjelve over hele kroppen.

"Jesus...jeg vil at du skal komme inn i mitt hjerte. Jeg vil at du skal tilgi meg. Vær så snill å tilgi meg."

Hun gråt ukontrollert. Hun måtte komme seg vekk derfra. Hun kunne ikke la noen se henne slik.

Hun tok reisevesken og fortet seg vekk fra dammen. Så tok hun av fra gangstien og forsvant inn mellom trærne. I skyggen av de friske, nye bladene fant hun en liten lysning. Her sank hun på kne på den kjølige, tørre bakken. I den friheten som dette bortgjemte stedet gav henne, ble steinhjertet hennes til et kjødhjerte, de dypeste ropene fra hjertet ble til en kilde, og hun og Herren Gud begynte å snakke om ting, mens minuttene tikket ubemerket av sted, og hele omverdenen ble ubetydelig for henne.

Over henne var det som en ny sol hadde stått opp. Mørket ble splittet, og rene, hvite lysstråler brøt gjennom tretoppene og badet Sally Beth Roe med et himmelsk lys. Det skinte inn i hennes hjerte, inn i det innerste av hennes ånd, og hele hennes skikkelse ble utydelig i den blendende hellighetens ild. Langsomt, uten å kjenne noe spesielt, uten en lyd, lente hun seg framover med ansiktet mot bakken. Hennes ånd ble fylt av Guds nærvær.

Over alt rundt henne, nesten som eikene i et vidunderlig hjul, som strålene fra solen, lå englenes sverd flate på bakken med spissen vendt mot henne og skjeftet utover. De ble holdt i de sterke nevene til hundrevis av edle krigere som knelte i fullkomne, parallelle sirkler av herlighet, lys og tilbedelse. De lå med hodene mot bakken og vingene oppstrakt mot himmelen i en lysende, levende blomsterhage av flammer. De var stille, og hjertene deres var fylt av hellig ærefrykt.

Som utallige ganger før, på utallige steder, og i en vidunderlig, uutgrunnelig herlighet, stod Guds Lam iblant dem, Guds Ord, og enda mer: Det endelige Ordet slutten på all diskusjon og alle utfordringer, Skaperen og Sannheten som holder hele skapningen sammen - den mest vidunderlige av alle, og den mest uutgrunnelige, Frelseren, en tittel som englene alltid ville undre seg over, men som bare menneskeheten kunne kjenne og forstå.

Han var kommet for å bli denne kvinnens Frelser. Han kjente henne ved navn. Han sa navnet hennes, og Han rørte ved henne.

Og så var hennes synder borte.

Den første raden med engler begynte å røre på seg, og så den neste, og til slutt nesten som en bølge som veltet utover, fikk de luft under de silkeaktige vingene, og rad etter rad med krigere løftet seg i et brus og kom opp i stående stilling. Krigerne løftet sverdene sine mot himmelen. Det var som en skog av glødende sverd. Og så begynte de å rope i ustyrlig glede. Stemmene deres tordnet og rystet hele den åndelige verden.

Guilo var mer strålende enn noen gang, og nå tek han sin plass over dem alle. Han svingte med sverdet sitt i glødende halvsirkler, mens han ropte "Verdiger Lammet!"

"Verdiger Lammet!" tordnet krigerne.

"Verdig er Lammet!" ropte Guilo enda høyere.

"Verdig er Lammet!" svarte alle de andre.

"For Han er slaktet!"

"For Han er slaktet!"

Guilo pekte med sverdet på Sally Beth Roe. Hun lå utstrakt med ansiktet mot bakken. Hun nøt fremdeles fellesskapet med sin nye Frelser. "Og med sitt blod har han kjøpt til Gud denne kvinne, Sally Beth Roe!"

De viftet med sverdene, og lyset fra dem trengte igjennom mørket, slik lyset trenger seg igjennom natten. "Han har kjøpt Sally Beth Roe!” "Verdig er Lammet som er slaktet," begynte Guilo, og så sang de alle sammen med en røst som rystet hele jorden: "Til å motta makten og rikdommen og visdommen og styrken og æren og herligheten og prisen!"

Så lød det enda et brøl, både av stemmer og av vinger, og enda et lynglimt fra hundrevis av sverd. Vingene løftet seg, og himmelen ble fylt av krigere som fløy, ropte, jublet og tilbad, mens lyset fra dem badet jorden i flere kilometers omkrets.

Flere kilometer unna måtte noen av demonene til Ødeleggeren holde seg for øynene på grunn av det blendende lyset.

"Å, nei!" sa en av dem. "Enda en sjel er blitt forløst!"

"Enda en av fangene våre er blitt satt fri! ” klaget en annen.

En rask, skarpøyd spion kom tilbake etter å ha tatt en nærmere titt. "Hvem var det denne gangen?" spurte de.

"Denne nyheten kommer dere ikke til å like!" svarte ånden.

Tal og Guilo omfavnet hverandre, hoppet opp og ned, snurret rundt og lo. "Frelst! Sally Beth Roe er frelst! Vår Gud fikk henne til slutt!"

De ble værende sammen med krigerne sine for å gjøre muren rundt henne sterk og skinnende. De ville forvisse seg om at hennes lille konferanse med Herren skulle fortsette uforstyrret.

Tiden gikk, selvfølgelig, men det lot ikke til at noen la merke til det eller brydde seg om det.

Senere - hun visste ikke hvor mye senere - la Sally håndflatene mot bakken og reiste seg langsomt opp i sittende stilling. Hun børstet noe tørt løv og litt jord av klærne sine, og så brukte hun lommetørkleet til å tørke ansiktet. Hun hadde vært igjennom en mystisk, men fullkomment vidunderlig opplevelse, og virkningen av den var der fremdeles. En forandring, en dyp personlig og moralsk gjenopprettelse hadde funnet sted, ikke bare i hennes subjektive opplevelsesverden, men i sannhet. Dette var noe nytt, noe virkelig uvanlig.

"Dette må altså være det de mener med å ’bli frelst,’" sa hun høyt.

Alt var annerledes. Den Sally Roe som først hadde gjemt seg inne mellom disse træme, var ikke den samme Sally Roe som nå satt i løvet, som en skjelvende, lamslått, tåredryppende, men lykkelig bylt.

Før hadde hun følt seg fortapt og uten mål og mening. Nå følte hun seg sikker, trygg i Guds hender.

Før hadde livet hennes vært meningsløst. Nå hadde det en mening, og det var enda mer mening og hensikt som hun enda ikke hadde oppdaget.

Før hadde hun vært nedtrykt og tynget av skyld. Nå var hun renset. Hun var fri. Hun var tilgitt.

Før var hun så alene. Nå hadde hun en Venn som var nærmere enn alle andre.

Og de gamle vennene hennes, plageåndene...

Utenfor denne muren, kastet bort som på en søppeldynge, lå Fortvilelse, Død, Galskap, Selvmord og Frykt og surmulet i buskene. De var ikke i stand til å vende tilbake. De så på hverandre, klar til å skrike opp om en av dem ville våge å si det første ordet.

De var utslått. Satt ut av spill. Ferdig. Slik var det. Hun var ikke før blitt et Guds barn, før hun begynteå bruke sine rettigheter. Hun sa ikke så mye, hun kom ikke med noen utbroderinger. Hun befalte dem bare å forsvinne ut av livet hennes.

"Hun lærer fort,” sa Fortvilelse.

De andre åndene spyttet på ham fordi han sa det.

"Det er helt vidunderlig," sa hun til seg selv og klukklo i forundring og begeistring. "Helt fantastisk!"

Side 334 i boken beskriver Sally Beth Roe sin frelsesopplevelse i ett brev til Tom:

Tom, jeg er fri. Jeg kunne se korset så tydelig, akkurat slik som det måtte ha sett ut på denne nakne, øde høyden for to tusen år siden. Og jeg lå på ansiktet foran det. Jeg var så tynget av alt det gale jeg hadde gjort, alt jeg var stolt av, alle mine valg og mitt EGO at jeg ikke klarte å reise meg en centimeter. Jeg kunne bare bli liggende og innrømme og bekjenne alt, og strekke meg ut mot dette grovt tilhugne treverket, som en druknende mann strekker seg etter en livline, og gripe tak for mitt eget liv.

Og hvordan skal jeg kunne beskrive det? Jeg ber om unnskyldning, men ordene er ikke dekkende for opplevelsen: Jeg hadde ingenting å tilby Ham, ingen ting som kunne tilsi at Han i det hele tatt skulle tilgi meg, ingenting av verdi som jeg kunne bytte bort eller kjøpslå med. Det eneste jeg hadde, var det jeg var.

Men Han tok imot meg. Først ble jeg overrasket, men så ble jeg lettet. Og etter hvert som det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, ble jeg ekstatisk! Mitt offer - ikke noe annet enn meg selv, Sally Beth Roe, ynkelig, mislykket og fortapt - ble akseptert. Det var meg Han først av alt ville ha, og Han tok imot meg. Han løftet byrden av mitt hjerte, og jeg kunne kjenne at den forsvant. Jeg kunne kjenne hvordan alt ble dratt ut av meg og fòr bort til korset. Jeg følte meg så lett at jeg trodde jeg skulle blåse bort med det minste lille vindkast.

Så klarte jeg å løfte hodet. Da fikk jeg se det som beseglet vår avtale: en liten blodstrime som rant nedover treverket og havnet i en dam på bakken. Betalingen. Det var et grusomt syn, en urovekkende tanke, men, for å være helt ærlig, nokså passende når man tenker på hva Jesus, Guds Sønn, nettopp hadde kjøpt.

Jeg er fri. Jeg er løskjøpt. Jeg har aldri kjent noe slikt før. Jeg føler meg som en slave som er blitt satt fri, etter å ha blitt født som slave Og aldri visst hva frihet er. Jeg ønsker

å bli bedre kjent med denne Jesus som har løskjøpt meg. Vi har bare så vidt truffet hverandre.